Femte og siste bok i mars. Mye lesing på grunn av lang og deilig påskeferie:

“Utskudd”

VisBildeServlet

 Av Sadie Jones

En bok man blir sint av, en bok man blir glad av, en bok man blir trist av og en bok man blir betenkt av. Fra bokomslagets bakside: Andre verdenskrig er over, og Gilbert Aldridge vender hjem til kona Elisabeth og den sju år gamle sønnen Lewis i Waterford i grevskapet Surrey, ikke langt fra London. Gilbert er en fjern og streng far. Lewis tiltaler ham som sir. Elisabeth drikker. Allikevel er de tilsynelatende en velfungerende familie, i egne som i andres øyne. Kanskje fordi Gilbert får være som han er, uten at noen setter spørsmålstegn ved det. Og kanskje fordi Lewis og Elisabeth har et godt og nært forhold, et forhold som kanskje ikke ble ansett som helt perfekt barneoppdragelse i etterkrigstiden. Men drikkingen til tross: Elisabeth er åpen, frisinnet og ukomplisert mot sønnen. Hun er akkurat det han trenger. En sommerdag går Elisabeth og Lewis inn i skogen for å ta seg et bad i elven. Først bader Lewis. Moren ligger i gresset og drikker en flaske vin. Lewis har fått øye på noe han mener kan være et båtvrak på bunnen. Men han klarer ikke å dykke ned. Moren går uti, dykker, setter foten fast i vraket og drukner. Ved elvebredden står lille Lewis og ser på.  Her begynner det for alvor å svi i hjertet. Det er ikke bare Lewis’ mor som drukner, også bokstavene på boksiden drukner. I tårer. La det bare være sagt: Utskudd er faktisk en bok som man kan legge fra seg, om enn bare én eneste gang. For når man har lest akkurat denne ultratragiske scenen, trenger man faktisk en dag på å hente seg inn igjen.